FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas*Side 36-43 (2013/6)

Monet-Ill1

TAKK

Takk.

Jeg har forlovet meg.

Jeg skal gifte meg,

Og få barn.

Jeg skal flytte ut,

Bli en av de andre.

Takk for tiden på hotellet,

På feriestedet

Mallorca.

Takk at du tok deg av meg

Da jeg var liten.

I fredstid går alt mye bedre.

Jeg skal ikke plage noen.

Jeg skal gifte meg,

Og være til freds med det.

Huset er nøkkelferdig,

Klart for innflytting.

Åtte senger, og en peis.

Vi kan hvile ut,

Kjenne varmen i rommet

Før solen bryter skylaget,

Se månen

Gjennom åpne vinduer.

Det er bra.

Jeg er ikke alene i verden.

Familien vokser.

Bær modnes,

Og høsten kommer.

Jeg skal inn i et mønster nå.

Staten har bestemt.

Umyndig blir jeg tatt hånd om

På et sykehjem.

De sier jeg kan bo der

Til snøklokkene våkner.

Takk.

Jeg har det bare bra.

Skal til frisøren i morgen,

Gebisset er vasket,

Og bildet på halv stang.

Side 37

DRESS

Dressen er sydd,

Og fargen er blå,

Som et politisk parti.

Dette er en særskilt dress

Med mange knapper,

Litt utringet,

Men nøktern i formen,

Slik jeg er.

Dressen passer til kroppen

Og buler seg ut

Med alt på plass.

Innpakningen

Er det ingenting å si på.

Og dressen henger

Rett opp og ned,

Når den ikke er i bruk.

I skapet lukter det ny dress

I flere år,

Helt til skredderen kommer igjen.

Dressen har en farge som står i stil.

Den er av ekte ull,

Med noen enkle tråder fra China

Til å holde dressen sammen.

Jeg bruker dressen

Når jeg skal besøke paven,

Eller andre viktige kvinner og menn.

Det er nok å ta seg til

Når en har en dress i skapet.

EN NONNE

Hva er dette? Det banker på vinduet.

Døren må være låst.

En nonne stikker innom

Med noen teblader, og en tiggerkurv.

En nonne trenger alt, og kan gi alt.

Tøyet blir renset, og maten velsignet.

Så kler nonnen sitt legeme

Til sjelemesse.

Side 38

VENTER

Barnet venter, moren venter.

Brystene sprenges,

Og melken blir tømt.

Hvert øyeblikk er der noen som venter.

Det er en myte at alt kommer

Av seg selv.

Vi venter at våre liv skal folde seg ut,

Bli til en sødme for andre

Og sitt eget begjær.

Det skjer aldri at tiden går tilbake.

Vi venter den rette,

Som er utvalgt i stillhet

Blant tindrende stjerner i hjulet.

HVEM TROR

Hvem kunne trodd

Jeg var utlending,

Uten å kunne et eneste språk?

Men ingen tok feil.

Hvem tror dampbåten,

Når lever i dag?

Tiden forandrer vårt liv.

Hvem tror berøring

Kan forandre en hel verden,

At stolthet og hat kan bli til ydmykhet

Og kjærlighet?

Jeg tro vi er sterke nok

Til å stå imot kaldgufsen

Når vi får klarsignal til å velge,

Og vi velger ordet,

Og gifter meg med dette ordet

I en hellig pakt.

Jeg tror nøkkelen til seier

Er å elske Herren uavbrutt,

Så vi kommer gjennom muren

Til Jerusalem.

 Side 39

BARE

Jeg er ikke bare,

Og sommeren er ikke bare,

Høsten er ikke bare.

Det er bare sånn det er.

Vi ønsker å si det,

Og noen vet det:

Om bare jeg hadde vært,

Var nord ikke nord,

Og verden et sirkus.

Jeg er bare bekymret for

Det som kommer,

Når høsten er ferdig

Uten høst.

Bare jeg kunne skrive

At vi er noe mer,

En terskel

Mot et høyere platå,

Med evig lys

Og daglig brød.

  

Bare begynnelsen var slutten,

Og visdommen ble fordelt,

Så alle fikk et hjem.

Bare å leve er rart

For den som aldri har prøvd.

REDD

Vi er reserverte, redd.

Vi klager, og tror vi er selvhjulpne.

Maten kjøper vi,

Og bærer vår egen kropp med stolthet.

Døren er låst.

Alle dører må låses, selv når vi spiller.

Det er sannsynlig at noe vil skje.

Vi spaserer hurtig,

Og går sjelden på besøk.

Vi har nok med oss selv,

Og er redd for overtramp og høye lyder.

Aviser leser vi nesten aldri.

Side 40

TID

Det er ikke bare tidlig,

Ikke bare sent.

Det er ikke bare sommer.

Vi er ikke bare.

Det er noe mer med oss.

Om vi går med hansker,

Maske, ski eller sko,

Er vi en del av landskapet,

En del av tiden

Som preger oss,

Og tar oss med i dragsuget.

Det er ikke bare å kjenne seg frisk,

Være oppslukt av alt.

Tiden favner oss,

Som en mor favner sitt barn.

SE

Noen ganger ser du

Det du ser,

Andre ganger er bildet uklart,

Og du kan bare ane

Hva som åpenbarer seg.

Om du gifter deg, eller er gift,

Ser du ikke alltid det beste

I den andre.

Mens den andre elsker sin baby,

Er du på jobb

Eller bortreist fra virkeligheten.

Du ser ikke ansiktet, øynene,

Og kjenner ingen gufs

Av blomstring og vår.

Vår egen stolthet gjør oss blinde.

Men en berøring av barnet

Kan gi ny innsikt.

Vi ser det vi ser, men ser ikke,

For vårt hjerte er ikke salvet.

Og vår elskede er bare en bjelle.

Side 41

VIND

Kan vi fange vinden?

Nei, det er umulig,

Like umulig som å fange sol og måne.

Vinden er til anstøt,

Men likevel umulig å gi seg i kast med.

Hva kan et menneske

Mot det skapte? Vi er som en blomst

Som visner og dør.

Vinden farer dit den vil.

Vi vet ikke hvorfra den kommer,

Eller hvor den drar.

Likevel kan vi bli fanget av vinden.

Den er alltid i vår nærhet,

Og har sine følere ute.

UT PÅ TUR

Når vi skal ut å gå,

Tenker vi ikke på grønt, gult og rødt,

Vi bare bestemmer oss for en rute.

Det kan være vanskelig å velge.

Skal vi tenke oppover, bortover, nedover?

Ingenting sier seg selv.

VI må skjære igjennom,

Og ta noen grep, trekke i trådene,

Kjenne vindstyrken, og kle oss deretter.

Ut på tur, aldri stå i veien for overraskelser.

De kan komme bak neste sving.

Med småbarn på slep, kan det bli litt av en tur.

Vi må ha nok av alt.

Og barn trenger oppmerksomhet og mat.

En tur kan være en stor opplevelse.

Men først må en ta noen valg.

Slik er livet.

Side 42

LYRISK

Kan vi si at havet er lyrisk,

At et levende landskap er lyrisk,

At menneskene er som et orkester?

Hver har sin stemme.

Lyriske dikt er ikke akkurat

De beste symfonier.

Kanskje en blomsterhandler kunne vært dirigent?

Det gjelder å spille ekte, og med god uttale.

En lysrisk sang er som en steinhage

Med villige blomster.

Av mager jord kan under skje.

Negev er bare et eksempel.

BROR

Har du en bror i Amerika?

Har du skyllet bort drømmen,

Eller holder du deg orientert?

Hva er det som styrer ditt liv?

Hvem har det siste ordet

På din reiserute?

Jeg vet ikke hvordan det skal gå med verden,

Etter de brølende løvers tid?

Jeg vet ikke hva naboen heter,

Eller om det er trygt nok å handle i butikken?

Jeg skulle egentlig flyttet i går,

Men har så mye gods å pakke.

Hvor skal jeg plassere alt,

Uten bolig og adresse, og uten den ene?

Et lager. Ja, alt vi ikke bruker, sånn daglig,

Har vi på lager. Det koster litt.

Kanskje må flyttebilen komme snart?

Jeg vet ikke hvem som flytter først?

Et menneske er en dråpe i havet.

Likevel er denne dråpen så viktig.

Det er skremmende å tenke på Amerika,

Og havet mellom oss.

Side 43

NATUR

Jeg taler om den strålende naturen

En vårdag i Norge,

De tusen fjorders land.

Jeg taler om våkenetter om sommeren

Langt mot nord.

Et paradis for turister fra fjern og nær.

Og Hurtigruten viser vei.

Jeg taler om gule stjerner, om Israel

Og landet med underfortellingene,

Om skapelsen og de siste ting.

Naturen er en del av alt,

Og vi er preget med våre røtter.

Hvert sekund er naturen en bølge av livskraft

Inn i vårt sammensatte vesen.

Med hjerte og sinn føler vi høyhet og dyp,

Og lærer å bevege oss med respekt

For det guddommelige.

JEG

Jeg står i forbindelse til verden.

Jeg bestiger de høyeste fjell,

Og kjenner meg hjelpeløs på kommando.

Jeg begir meg ut på tur, uten ryggsekk,

Og har forventning til neste dag.

Jeg vet at verden er full av katastrofer,

Og jeg vet ikke hvorfor alt skjer.

Jeg flytter inn i et kloster, for en tid,

Og mediterer skriften.

I Stillhetens hus er der mange rom.

Jeg regner med å få bo her, når jeg kommer igjen.

Jeg ser på TV dag for dag.

Kanskje jeg heller skulle låse døren,

Smile til en svart skjerm, slukke lyset

Og reise utenfor murene. Her er så kvalmt.

Jeg hører folk gråte i verdens rikeste land.

Liv går tapt på løpende bånd.

Biskop og prest går i samme tog,

Men en stemme taler til meg, og sier:

Takk og pris.

LES VIDERE:

AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas (Bok 7/13)