FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas* Side 2-8 (Bok 6-2013)

Reine i Lofoten

FØR JEG SOVNER

Før jeg sovner må jeg skrive,

Ellers får jeg ikke fred.

Ord som roper i mitt hjerte

Blir et ansikt, og et lys,

Håp og kraft,

Og kjærlighet.

Arbeidslampen lyser inn

Og skaper speil og varme rom.

Jeg kan skrive i min stue

Minner, dikt

Om lydløs stillhet,

Gåtefulle, sterke ord.

Før jeg sovner kan jeg mate fuglebrette,

Gå en tur i kveldens lyse skjær

Som himmelprins,

Og drømme nattergal

Som våkner opp

Og skaper liv av døde.

Jeg kan våkne som en bie

Når solen strømmer på,

Være nær deg som en pust fra stjerner,

Bære deg gjennom golde landskap

Til en ny og vakker dag

Under sol og palmetrær.

BROR MIN

Jeg venter på bror min,

Som har et fremmed språk.

En ny utgave poesi

Minner om en ny dag.

En gave kommer aldri alene.

En hilsen er lang som en kirketrapp,

Og jeg tar imot.

Døren er åpen for alle.

Min bror er hedersgjest.

Side 3 

LYS

Jeg har sett lyset,

Og er en fattig manns sønn

Som bor ved en elv

Og ser trafikken fra vinduet

Som en strøm

Av glatte biler, og vind

Som lusker i greinene.

Jeg har sett verden på sparebluss

Gå omkring i skog og fjell,

Som hus for troll,

Der morgensolen treffer

Og bryter stillheten med et smil

Fra melkeveien.

Jeg har sett klærne til paven

Henge til tørk

Som lauv i vinden,

Gjennomsiktig og ekte

Med nettverk av tråder

Som skygger for utsikten

Og solen som taler.

LUFT

Luften er viktig,

Og ungdomstiden som synger

I epletrærne,

Og stjernene som skjelver

Som bar hud i frostnetter.

Alt er viktig som gir oss

Bølger av havet,

En bit av mysteriet, og rommet

Som vi beveger oss i

Som nyfødte skapninger.

Vi puster livsånden,

Og forteller til de nærmeste

Om livet, og gruvearbeideren

Som hakker gull

Og løper i gruvegangene,

Mens den høyt elskede går forbi

Og kysser støvet.

Side 4

I MORGEN

Ingen kjenner morgendagen,

Så vi kan slappe av

Og puste inn, kjenne våren

Som lenker seg til greinene

Som en sommerfugl eller katt

Som kommer

Og kjæler rundt beina.

I morgen, sier vi,

Og vet ikke hva det er.

Om fjellene står, om sangen

I blomstene, vet ingen.

I morgen kommer ravnene

Og gjør krav på sitt.

Hva blir da igjen til neste vår,

Når boet skal gjøres opp?

STILLE

Når alt er stille,

Hører jeg skaperens stemme,

Og lengselen min

Blir til tårer.

Det er som jeg blir favnet

Av mektige hender,

At kroppen løfter seg

I høyden, over de syv hav.

Fra jorden hører jeg et mektig rop.

Men ingen kan hjelpe.

Tidshjulet ble rullet inn

Mens vi sov.

HØST

Høsten har sine skygger og spyd.

Og alle blir berørt

Når himmelstormen jager over jorden,

Og havren er i hus.

Da står vinteren for døren,

Og en engel kommer inn.

Side 5

LIV I NORD

Bare den som vil leve, får leve

En morgenstund,

Mens månen ennå skinner,

Og solen bryter frem i horisonten.

Livet kruser bølgene

Og skaper ringer i tidshjulet.

Elven strømmer mot havet,

Og barna jubler over sommervarmen.

I nord synger de om våren

Før snøen er tint,

Og gråter av glede når blomstene

Springer i tunet, og på fjellet.

Moltemyrene er et hjerte av gull,

Med gyllenrosa bær som lyser

I moltekrem og syltetøy

På kongens bord.

Alt liv kler seg i finstasen sin

Med stilk og blad, blomster og frø.

Og lyngen kimer i landskapet

For sollys og stjerner i himmelrommet.

Og fjellet hviler trygt, som en skog,

Med tyngde og kraft,

Før sevjen stiger i kroppen

Og menneskene kan favne hverandre.

HÅND

Gi meg en hånd.

Jeg er klar til å ta imot

Under månelys.

Gi meg litt brød og vann,

Og jeg vil gi deg dobbelt igjen.

Gi meg strenger og ord,

Så jeg kan synge ditt navn.

Du er et mirakel, og hånden din

Vil løfte meg gjennom alt.

Du er min elskede lilje, en harpe

En håndplukket diamant, en blomst

Fra Lofoten og Vesterålen.

Side 6

VALG

Valg etter valg på veien,

Er en nerve i livet.

En sky går foran.

Lengselen holder meg våken,

Og ordene finner meg.

Jeg velger det fjerne

For å se det nære, for å finne

Landskapet jeg er født i.

Det er en hemmelighet, en gåte,

At jeg skulle leve i dag.

Selv med flere valg

Med betydelig feilmargin,

Er jeg kommet til topps.

Og stien ned er bratt.

Jeg forflytter meg i landskapet,

Og lærer et hemmelig språk,

Før jeg blir kjent av verden,

Som en på gamlehjemmet

Med rare lepper,

Og med briller uten glass.

FADER VÅR

Fader vår, tilgi oss, og tilgi meg,

For ditt navns skyld.

Jeg hører stemmen din, men

Glemmer å ta til meg ordet.

Jeg kveler lyden med surr,

Og drømmer om tilgivelse,

Gamle stjerner, blåbærturen i fjellet.

Det var et eventyr.

Fader vår. I mitt hjerte

Må jeg ha våkenatt, for du er her.

Du er kommet tilbake med kraften

Som helbreder, og forløser smerte

Til sanger og dikt.

Jeg lengter etter ditt ord, din stemme,

Og er med på veien, i ditt lys, i ditt navn.

Jeg følger deg som et barn.

Side 7

HVA GAGNER

Jeg står ennå med et spørsmål.

Hva gagner det,

Om jeg kan vinne hele verden?

Ingenting kan jeg bestille

Når jeg sover,

Når leppene er stive.

Jeg har en rik sol over meg nå.

Men hvor lenge er lyset,

Ordet, navnet, skyen

Som går foran?

Hva gagner det meg,

Når stien er hvisket ut

Og retningen er bak alle fjell.

Hva gagner det med briller,

Når kjærligheten er død,

Og frosten herjer i sjelen.

Bare med lys og varme kan leppene få liv,

Ordet kraft, så kroppen kan være bolig

For ånd og sannhet.

Det er et mysterium at vi kan se

Tilhørighet med skapelsen,

At vi er et bilde av det evige navnet.

MANNA

Gi meg ikke gods og gull, men manna,

Så jeg kan leve fra dag til dag,

Så jeg kan slå meg til ro om kvelden

I visshet og håp om ditt nærvær, din kraft.

Gi meg en dråpe av ditt beger,

En smule av ditt brød.

Gi meg lengselen til stadig mer av ditt fat,

Som lyser over hele jorden.

Gi meg skåler av ord, og en båt

Som er trygg i stormen.

Gi meg en morgen med gyllen åker

Og korn for lange tider.

Velsign meg, så jeg kan leve i ditt hus

Påskemorgen.

Side 8

EKSAMEN

Det kan være godt

På et vis,

At gammel lærdom synker,

At noe nytt kommer til.

Visdommen lyser

I et forgjengelig landskap,

Der vi blir til stein i muren

Rundt Jerusalem.

Å bli ferdig med noe,

Stiller oss til ansvar.

Og kravene til kunnskap

Vokser fra dag til dag.

HEIM

Noen ganger går jeg hjem

Der jeg har bodd før,

Og finner spor i gamle minner.

Alt jeg hadde en gang

Er som åpne armer og kyss,

Når jeg våkner en rolig morgen.

Her ville jeg bodd, om jeg var alene,

Om tiden var ruller tilbake

Til morellhøsten i Hardanger.

INGENTING

Nå er jeg naken, alene,

Og kvier meg å treffe folk.

Jeg har skjult mitt ansikt

Bak lukkede gardiner.

Angsten tærer.

Bortsett fra sollyset og våren,

Har jeg en kald tilværelse.

Mine lepper er i ro,

Som et gammelt tre, et fjell

Med dype røtter.

Les videre:

AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas (Bok 7/13)