FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas*Side 27-35 (Bok 6-2013)

Monet-Ill2

DAGEN

Det er lyset som fører oss frem

Gjennom dager og år.

Lyset er tilblivelsens morgen,

Og veien fra A til Å.

Det gode lyset gir håp for livet

Som vokser og gror.

I dagen er lyset det største og beste,

Som far og mor.

Som dagen favner vårt navn og hus,

Er lyset vårt liv.

Uten glans av dag, er isbreen dyp,

Med urgamle lik.

ORD

Et ord, eller mange ord,

En beretning, historien om Maria og Jon.

Om huset som ble til et museum,

Og livet som ble båret på vinger

Til et nytt landskap.

Ordene kommer til syne

Når vi løfter de frem i lyset.

Som blomster kommer ordene på banen,

Og musikken kan høres fra sør til nord.

Ordene er store og små,

Og gjemmer et vell av minner.

På markedsplassen kan vi velge nye ord

Til vår egen historie, som en gang må skrives

Ferdig, med signatur og dato.

Alle trenger et bilde av livet, og slektstreet

Med tusen greiner som peker utover,

Mot lyset som skinner dag og natt

Mot det evige, bak alle speil.

Ordet er livets frukt.

Vi klamrer oss til ordet på veien,

Som til en livbåt.

Alle som har ordet når bølgene slår,

Vil bli berget.

Side 28

VIND

Det ble skrevet i vinden,

Det ble skrevet i sand.

Og bølgene tok skriften med

Til fremmede land.

Nå sitter jeg her alene

Og grunner på de profetiske ord.

Hvem gir steiner for brød,

Og frø som ikke gror?

Snart kommer det en sommer

Med høsten hakk i hæl.

All jorden skal hvile i glemsel,

Men ordet skal fylle din sjel.

SKAPNING

Skapningen har lyset

Som et mektig skjold.

Hvert barn har opptrinn i lyset,

Som bærer det frem.

På menneskenes arena

Er lyset klart, og himmelen blå.

Vi lever i lyset, og favner

Skapningen med usynlige armer.

Ordets lys følger oss på veien,

Og gjør oss til engler.

Snart kan vi fly som lyset,

I glansen fra Oljeberget.

Hvert barn har et lysbeger, et ord

Som fyller vårt hjerte med fred.

All skapningen synger og jubler

For lyset som gir evig liv.

Vi er det mektige folket, i navnet

Som lyser av kjærlighet.

Side 29 

FRED

La meg være mellom dere

Til jeg er støv.

La meg bo i deres hus

Til jeg må bæres ut.

Jeg vil så gjerne skrive navnet,

Forkynne fred.

La meg være et lys for dere

Som lever her.

La meg ikke tynges av sorg

Den siste bakken.

La meg se, og høre røsten

Av min herre.

La ordet åpne dører her i dalen,

Så mennesker får fred.

La lyset skinne i mitt hjerte,

I mitt ansikt, min engel.

Og jeg vil kysse deg.

SKOG

Du skog, min skinnende skog

I vårsol, i gull og glans.

Du er nærværet i mitt hus.

Jeg ser deg i alle rom.

Du er uforgjengelig.

Så lenge lyset skinner,

Er du iblant oss.

Du er som et vakttårn,

En luftsmie

For store og små.

Skogen har en egen stemme,

Et eget språk.

Vi skulle lytte mer til denne sangen

Fra de høye trær.

Triumfen fra ditt orkester

Høres over hele jorden, i barnet som lever.

Så la oss lytte, og ha øyekontakt

Med greinene som aldri dør.

Side 30

LYS

Både blomster og ord

Kan lyse opp

En fattig og nedtrødd jord.

Men mest av alt er ditt gode smil,

Et lys for min fot.

I mitt indre er du en sol,

En klokke som ringer amen.

Jeg hilser deg alltid, og ber om fred

For livet vi hadde sammen.

Du lyser i rommet.

Et eventyr.

Nå hører jeg engletoner.

Min sjel er i eplehagen en tur.

Her lyser ditt ansikt med klokkeklang

I vårens blomstring,

I hundre år.

SOMMER

Seint kom sommeren,

Og huset ble ferdig til slutt.

Ingen hadde tenkt på de gamle,

Som fikk liggesår.

Eplene ble modne, og høsten kom.

Jeg kunne velge en sommersol

Til min kjærlighet.

En sommer med plass til alle

I huset, som nå er ferdig

Med stoler og bord.

Her skal vi drikke og skåle

For alt som er godt.

Sommeren setter tydelige spor

I hele kroppen.

Og veien vi går blir rik på frukt

Fra eplehagen.

Høsten er en bestevenn, med smil

Fra et merkverdig landskap

Med pensel og palett.

Side 31

I MIN STUE

Lyset skinner i min stue

I kjedsomhet.

Det innhyller meg som et sjal,

Favner meg med sine lepper.

Lyset fra kuppelen i min stue

Kommer imot meg

Som duft av honning og lyng,

Og favner meg som en engel.

Jeg kneler for lyset, gråter og ler.

Lyset henger i taket,

Klatrer på veggene, svømmer.

Den er som fisken i vannet.

Lyset seiler i luften, strømmer

Imot oss, og videre.

Og jeg prøver å fange disse stråler,

For å kjenne smaken.

Jeg vil drikke saften av lys.

Disse levende trær på himmelbuen

Gir oss møteplasser,

Og gjenvinner vår korte dag

Med glede om natten.

I høyden ser jeg lys i en skog av stjerner.

En hær av lys stormer i flokk

Og sender sine elskelige smil

Til en fremmed planet.

(For de kjenner vel ikke oss?)

Jeg møter min elskede i lyset,

Og våkner til en ny dag

Med roser og tulipaner, nellik og iris.

Et nettverk av farger åpner seg i et bilde

Med mange speil i rommet.

Jeg vet at lyset er et mysterium,

En elskelig gåte

Som drypper visdom ned til oss

Med stråler av gull og sølv i vinden

Som omkranser alle mennesker

Til vi gløder av kjærlighet,

Eller dør av hat.

Side 32

EN GANG

1.

En gang ble jeg vekket

Av en drøm.

Jeg følte det var ubegripelig

At jeg skulle få vite

Om slekten i Amerika

På en slik måte.

Jeg føler det er skjønt

At jeg har røtter,

Og at slekten har flere språk,

Selv om jeg ikke er i stand til å forstå alt.

Jeg skjuler ingen ting,

Og kommer med spørsmål

Om utvandring, og hvor.

Amerika er et stort kontinent

Og alle kunne ikke bo i Dakota.

Hvis perioden for utvandring hadde vart lenger,

Ville også flere reist.

Og da var jeg kanskje ikke født

Som den jeg er?

2.

En gang ble jeg vekket av torden,

Og sprang for å koble av

Elektroniske ledninger.

Men lyset forsvant brått

Da jeg var i trappen,

Og jeg måtte føle meg tilbake

Som en hund.

Det nytter ikke alltid å forutse været.

Det kan komme flyktig,

Eller vare som en fast hånd i dager og uker.

Jeg vet aldri neste trekk,

Og det kan være til min fordel.

Likevel går vi ikke klar morgendagen.

Den kommer som bestilt,

Og til rett tid.

For hele verden passer på,

Og hjulene skal svive

Både i Norge og China, NewYork og Taipei.

Side 33

DEMRING

Det demrer i hverdagsrommet,

Der kaktusen står,

Og meter på meter dikt

Fra andre tider.

Solen kommer myk og lett

Inn gjennom vinduet,

Inn til et halvtomt rom

Uten gardiner.

Når jeg setter meg for å skrive,

Demrer det med lavtrykk,

Og det blir regn

Over hus og hage.

Det demrer til en ny morgen

For alle som våkner.

En gang demrer det også for meg,

At ingenting har skjedd,

At verden er et hav med bølger

Som kommer og går.

Med et vindu mot vest,

Kan jeg ane mine slektninger, røtter.

Og jeg reiser fra flyplass til flyplass.

Til en ny demring på andre siden,

Der kornåkrene lyser i morgensol

Og speiler himmelen i gull.

SKRIVE

Når jeg skriver

Holder jeg slekten på avstand.

De trenger ikke vite.

Jeg er heller ingen maler,

Og ingen meteorolog.

Jeg tar ordene fra skuffer og skap,

Og plasserer dem i setninger

Som forteller, reflekterer

Og gir signal om lyset

Fra begge kjøreretninger.

Jeg vil gjerne være fri for skade,

Og sover når jeg sover.

Side 34

VENN

Om du er en venn,

Vet jeg ikke.

Selvsagt blir en ikke venner

Av å se et ansikt,

Kjenne en stemme,

Eller stå ved siden av

På flyplassen.

Jeg har også en annen dialekt,

Et tonefall som er annerledes,

Og bruker gjerne briller

For å gå dypere i materien.

Hva det nå er.

Om du er min venn, kan ikke skade.

Men jeg holder meg reservert,

Tilbaketrukket,

Og hedrer dem jeg kjenner

Med et klapp på skulderen.

Det er jo ikke lett å leve

I denne medieverden,

Med hånlig latter, urettferdighet,

Løyn og bedrag.

En venn er absolutt å foretrekke,

Fremfor en fiende.

Og vi bør ha mange venner

Som bærer oss

Når vinden blåser, og kulden biter.

Tenk om noen kunne bli sittende en stund,

Mens jeg var i ytterste nød,

Og kunne lese et ord fra kilden,

Så jeg kunne bli helbredet,

Forvandlet i lyset,

Som den blinde mannen,

Eller Sakkeus.

Side 35

TRØTT

Når jeg blir trøtt

Skal jeg slutte å skrive.

Da blir ordene tunge å plassere

Og rytmen blir vanskelig.

Som et esel i protest

Får ordene et nølende uttrykk,

Og jeg må gjentatte ganger

Knipse og fortelle

At jeg elsker, elsker det umulige

Ordet, som vil forråde meg.

Når det blir morgen

Vil jeg ta en tur til elven.

Kanskje jeg får mer krefter da

Til å skrive ferdig historien

Om mitt egentlige buskap:

Å elske grenseløst,

Som vi elsker oss selv.

LIVET

Vi lever vårt liv, eller går vi rundt og håper

At vi en gang skal få leve?

Livet er selvsagt ikke å være lik

Alle andre, vi skal tørre

Å stå for våre meninger

Og kjenne kraften av ordet som bor i oss.

Vi lever ikke hver for seg,

Men vi kan finne vår identitet

I vårt eget bilde.

Det er stort og flott.

Jeg vil leve mitt liv, og barna

Lever sine liv, time for time.

Og alle har sluttet med tutt og tåteflaske.

Det er bare noen voksen som aper

Etter moter og sirkus.

Vi trenger en gyldighet, et pass

Som sier hvem vi tilhører.

Jeg håper for min del

Å bli åpenbart for kjærlighetens vesen. 

Les videre:

AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas (Bok 7/13)