FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas*Side 18-26 (Bok 6-2013)

BÅTEN

NYE ORD

Selv om jeg har ord,

Er ensomheten

Og bygger en mur omkring meg.

Her må jeg bo i mitt kloster,

I mitt innestengte navn,

Til fornyelsens morgen.

Jeg går på tiggergang

Etter nye ord,

Og ensomheten åpner dører.

Jeg ser klarere nå,

Og sorgen tynger ikke mitt hjerte

For alltid.

Jeg gjemmer meg i dine ord,

Som en dikter i et speil,

Og byr venner til fest i måneskinn

Med et beger av høstens frukt.

LÆRE

Jeg må lære tålmodighet

Som gir nye krefter,

Lære å grave dype brønner

I min egen blomsterhage.

Kanskje har jeg mer å gi?

Jeg driver med i tidshjulet

Til nye vinranker,

Hemmelige øyer i havet.

Der vil jeg sette bo,

Og lære et nytt språk.

Av mangel på praktisk sans,

Kan jeg dikte en vise,

Og kle meg som innfødt

Til jeg må flytte igjen.

Lengselen driver meg til nye høyder.

Signal fra fremmede land

Vekker nysgjerrighet.

Jeg vil lære diplomati, og vokse

I et nettverk av talentfulle

Med gehør for Jass.

Side 19

VÅKEN

Nå er jeg våken,

Og himmellyktene er tent.

Jeg sitter, og skriver brev

Til den hvite engel.

Jeg leser korrektur,

Men blir aldri helt fornøyd.

Jeg skulle se underet

I Jerusalem.

Jeg tar bilder, og vet

At hvert sekund er en fallgruve.

Og tusen år er en dag

I Herrens øyner.

Jeg kan ikke stråle,

Men ser lyset går til alle folk.

Da må jeg undres

At ordet har livets skapermakt

Til å forvandle mennesker

Til engler.

HJEM

Jeg går hjemover.
jeg snur meg ikke mer,

Men reiser som svalene

Til et kjent sted.

Jeg forflytter meg som lyset

I stor fart, og samler bilder underveis

Til en barnefilm.

Snart hører jeg jubelen

Fra de som er kommet frem.

Og tusen vinger klapper i hendene

Mens lyset stråler med varm fønvind

Fra de norske fjell.

Jeg skal hjem til slutt,

Og sprenge grenser under hvite skyer.

Jeg skal møte en evig sommer

I huset bak alle fjell,

Der hver har sine navn på døren.

Side 20

TRYGGHET

Jeg har trygghet i ordet

På reisen, i kirken,

I ambassaden.

Trygghet på grensen.

Jeg kommer til en frodig øy.

Der er trygghet i farvannet.

Grensevokteren passer på.

Om vinden blåser

Er tryggheten virkelig, ekte som gull.

Den fortapte sønn vil føle seg hjemme.

Her er et trygt sted å være,

Og du kan spille mandolin.

Veggene er tette.

Skatten er gjemt. Vi er trygge

Mellom to permer,

Mellom sorg og høytid.

Ingen skal se oss med skjelvende knær.

Vi gir til de trengende.

Ingen trenger tørste og sulte.

Vi har et prosjekt: Å lyse opp verden.

Vi skal motivere naboer og venner

Til en gratis dugnad for trygghet

På arbeidsplassen,

Og vi trenger åpne dører for pilegrimen

Som er underveis.

Trygghet er et privilegium.

Alle mennesker trenger trygghet,

En sikkerhet for liv og død.

Trygghet er toppen av jordskorpen,

Der hjulene ruller frem

Og havstrømmene har sine baner.

La oss favne ordet, som et gledens budskap,

Og gi menneskene fremtid og håp.

La tryggheten hvile over oss

Som en salvelse,

Til reisen er forbi.

Side 21

VINTER

Det rimer på ruten,

Og himmelen er klar.

Meningen med livet

Er fortellingen om barnet

Fra skapelsen til åpenbaringen,

Fra begynnelsen til enden.

Menneskenes reis er et leksikon

For den som kommer etter oss,

Institusjoner for nølere

Som går sakte, som hører dårlig

Og mangler retning.

Om ansiktet er hvitt eller svart,

Er vinteren den samme.

Vi trenger vinteren for å måle dybden

Og kjenne frosten i veggene.

Jeg forholder meg til ferske spor i snøen.

Her har vært fremmede,

Jeg kan begynne å lure

Hvem som banker på døren min.

Jeg lever på nåde.

GODHET

Jeg fikk godhet for salmene.

De har aldri oppildnet til ondskap,

Men skaper musikk.

Malerier blir til i verdensklassen

På grunnlag av salmenes visdom.

Ånden i ordet gir trøst og håp,

Bildene åpner seg og vinker.

Jeg står sammen med et helt repertoar

Av gledelige mennesker,

Som lever av å formidle sangen

Om livets mysterium, det hellige

Som overstrømmer oss

På venterommet.

Side 22

HVEM ER DU

Førstereis til fremmede land.

Og de samme spørsmål:

Hvem er du? Hvor kommer du fra?

Hva førte deg hit?

Så brettes livet ut, side for side,

Til opplevelsene er historie,

Og gjemmes bort.

Nå er det transportsektoren det gjelder.

Vi skal bare være med.

Om vi har vært her før,

Om navnet har røtter i Sogn

Eller Telemark?

Det spørs om vi klarer uttalen?

Stillheten i huset ruver høyere enn fjell.

NOE NYTT

Før vi kan vente noe nytt

Må vi komme nærmere,

Bygge morgendagen med drømmer,

Og klatre i fjellet, se månen

Som en gullmynt i horisonten.

Før vi legger oss

Må dørene være lukket,

Så fornemmelsen av trygghet

Kan favne oss i åpenhet

På veien til det hemmelige rike.

Vi kan reflektere over dager og år.

Før treet blir grønt, og en ny grein blir til.

Vi må bevege oss for å se

At jorden er rund, at livet må fortsette

I en hellig bane, før ankeret synker

Og livbåten forteller om en førstereisgutt,

Med avkom i Brasil.

Side 23

TA SENGEN

Ta sengen, og gå.

Du er ikke lenger uvitende

Om hva som har skjedd.

Din tro har frelst deg.

Det står skrevet i ditt hjerte,

At du er en av mine små.

Du har et navn jeg minnes

Som en gyllen kopp.

Gi sengen til noen

Som søker hvile og trøst.

Lær å elske i det skjulte,

Og lyset vil åpenbare din vei.

BLOMST

Som en blomst folder seg ut,

Åpenbarer du ditt ansikt,

Så jeg kan se

Kjærlighetens klare lys.

Du strålte som en blomst imot meg

En sommerdag.

Og du gav meg muligheten

Å se det usynlige.

Som en blomst fortalte du om livet

Som ventet bak neste sving.

Jeg ble berørt av din visdom,

Og ditt milde ansikt.

Du var et navn i drømmen,

En levende fiol.

Og jeg favnet deg som en blomst

Fra Paradis.

En engel har gjestet mitt hus,

Og jeg var døv og blind.

I dag ser jeg med tårer, og skjelver.

Du er min stjerne som lyser i natten

Og gir kraft og varme.

Side 24

MIN BOK

Du er en side i min bok,

Et navn på hver side.

Du er min bok.

Fra perm til perm kan jeg lese om deg.

Den ene ruver i landskapet.

Aldri før har jeg fortalt noe så klart.

Du er en snøklokke, prestekrage,

Blåklokke, forglemmegei.

Hver morgen når jeg våkner, er du der.

Om dagen og kvelden

Er du en bolig i mitt indre.

Og om natten synger du stille,

Som fra en usynlig stjerne.

Og jeg drikker lyden av ditt beger,

Og holder meg våken.

Du løfter meg i dansen, og kysser meg

Som et barn.

Du helbreder min verkbrudne kropp,

Så jeg kan være ung igjen,

Rik på omsorg og glede.

JOBB

De andre jobber. Jeg jobber ikke.

Jeg bearbeider tiden,

Og blar i gamle aviser.

Jeg skulle lest filosofi, tenkt mer

På uteliggere og unge piker,

Vært et bilde på veggen til paven

Som abdiserer, 86 år gammel.

Jeg skulle vært i noen større sko.

Akkurat i dag ville jeg styrt verden,

Med utdeling av gratis frukt

Til alle som slettet gjelden,

La ned våpenet, og heiste flagg

For kjærligheten.

Dette flagget burde være et symbol

For alle folkeslag, et stempel

For alle nasjoner.

Målet er fred i oss, og et hellig liv.

Side 25

LYSET

Kan vi være i lyset,

Og likevel vandre i mørket?

Er lyset glans fra engler,

Der smerten forstummes?

Lyset begynner i furuskogen,

Og daler i Glittertinden.

Hvor blir det så av lyset?

Har lyset et hjemsted, en havn?

Hele livet har jeg ønsket mer lys.

Mine øyne klarte ikke å se bokstavene

I tussmørke på loftet.

Jeg ønsket meg briller, men ble forført

Til å tro på bedre tider:

Mer lys med åpenbaring og syner.

En kunne samle lyset i små rom

For spesielle anledninger.

Lyset er frodig, en kraftmåler

Som høyner vår energi

Og får oss til å se bortenfor alt.

Kan vi være en del av landskapet,

En furu eller en bjørk

Som strekker seg opp fra jorden

Mot de store høyder?

Vinden river i oss, og vi blir herdet

Til å tåle verdens larm.

Lyset er synlig for alle,

Og lyset er personlig og ekte.

Uten maske kan vi finne vår identitet

I fortrolig samtale.

Lyset gir oss av sin fjerne glans,

Så vi kan måle verden, og se oss selv i speilet.

Vi er lysets barn, født i glansen av en engel.

Snart skinner alle

Som personlige lyspærer,

Etter erfaring og innsikt, etter kontakt

Og åndelig rikdom fra kilden,

Som overøser oss av sin kraft,

Så vi kan se Guds godhet, uten briller,

Og bli vis i lyset fra den ene.

Side 26

GLANS

I lyset av glansen

Fra en gammel kunstner,

Skriver jeg mine dikt

Til en usynlig venn.

Jeg lever i en synlig verden,

Og vil spre lyset til fjern og nær.

Ordene mine får vinger

I øynene til den ene.

Og alle pilegrimer venter

Glans fra det høye,

En stråle av Guds kjærlighet,

Et mektig nærvær.

En dag skal glansen dø hen,

Og menneskene skal glemme

Ordet, som gav liv.

Da blir alt øde og tomt.

LYS

Lyset får oss til å se.

Det lokker oss til å telle våre dager.

Vi lever i skyggen av et fjell,

Og lengter etter lyset.

Livet mister sin kraft,

Når lyset renner i havet.

Og alle mennesker mister kursen

Når ordet blir hvisket ut.  

Lyset skaper hverdag og fest,

Og gjør oss synlige for hverandre,

Så vi kan leve uten maske,

Og løfte våre ansikter i glansen

Av det skapte.

Vi trenger lyset på veien

Til de levendes land. Uten lyset,

Er livet en fattig trøst, et spill

Av forgjengelig tid og strev,

En evig natt. 

Les videre:

AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas (Bok 7/13)