FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas*Side 36-43 (2013/6)

Monet-Ill1

TAKK

Takk.

Jeg har forlovet meg.

Jeg skal gifte meg,

Og få barn.

Jeg skal flytte ut,

Bli en av de andre.

Takk for tiden på hotellet,

På feriestedet

Mallorca.

Takk at du tok deg av meg

Da jeg var liten.

I fredstid går alt mye bedre.

Jeg skal ikke plage noen.

Jeg skal gifte meg,

Og være til freds med det.

Huset er nøkkelferdig,

Klart for innflytting.

Åtte senger, og en peis.

Vi kan hvile ut,

Kjenne varmen i rommet

Før solen bryter skylaget,

Se månen

Gjennom åpne vinduer.

Det er bra.

Jeg er ikke alene i verden.

Familien vokser.

Bær modnes,

Og høsten kommer.

Jeg skal inn i et mønster nå.

Staten har bestemt.

Umyndig blir jeg tatt hånd om

På et sykehjem.

De sier jeg kan bo der

Til snøklokkene våkner.

Takk.

Jeg har det bare bra.

Skal til frisøren i morgen,

Gebisset er vasket,

Og bildet på halv stang.

Side 37

DRESS

Dressen er sydd,

Og fargen er blå,

Som et politisk parti.

Dette er en særskilt dress

Med mange knapper,

Litt utringet,

Men nøktern i formen,

Slik jeg er.

Dressen passer til kroppen

Og buler seg ut

Med alt på plass.

Innpakningen

Er det ingenting å si på.

Og dressen henger

Rett opp og ned,

Når den ikke er i bruk.

I skapet lukter det ny dress

I flere år,

Helt til skredderen kommer igjen.

Dressen har en farge som står i stil.

Den er av ekte ull,

Med noen enkle tråder fra China

Til å holde dressen sammen.

Jeg bruker dressen

Når jeg skal besøke paven,

Eller andre viktige kvinner og menn.

Det er nok å ta seg til

Når en har en dress i skapet.

EN NONNE

Hva er dette? Det banker på vinduet.

Døren må være låst.

En nonne stikker innom

Med noen teblader, og en tiggerkurv.

En nonne trenger alt, og kan gi alt.

Tøyet blir renset, og maten velsignet.

Så kler nonnen sitt legeme

Til sjelemesse.

Side 38

VENTER

Barnet venter, moren venter.

Brystene sprenges,

Og melken blir tømt.

Hvert øyeblikk er der noen som venter.

Det er en myte at alt kommer

Av seg selv.

Vi venter at våre liv skal folde seg ut,

Bli til en sødme for andre

Og sitt eget begjær.

Det skjer aldri at tiden går tilbake.

Vi venter den rette,

Som er utvalgt i stillhet

Blant tindrende stjerner i hjulet.

HVEM TROR

Hvem kunne trodd

Jeg var utlending,

Uten å kunne et eneste språk?

Men ingen tok feil.

Hvem tror dampbåten,

Når lever i dag?

Tiden forandrer vårt liv.

Hvem tror berøring

Kan forandre en hel verden,

At stolthet og hat kan bli til ydmykhet

Og kjærlighet?

Jeg tro vi er sterke nok

Til å stå imot kaldgufsen

Når vi får klarsignal til å velge,

Og vi velger ordet,

Og gifter meg med dette ordet

I en hellig pakt.

Jeg tror nøkkelen til seier

Er å elske Herren uavbrutt,

Så vi kommer gjennom muren

Til Jerusalem.

 Side 39

BARE

Jeg er ikke bare,

Og sommeren er ikke bare,

Høsten er ikke bare.

Det er bare sånn det er.

Vi ønsker å si det,

Og noen vet det:

Om bare jeg hadde vært,

Var nord ikke nord,

Og verden et sirkus.

Jeg er bare bekymret for

Det som kommer,

Når høsten er ferdig

Uten høst.

Bare jeg kunne skrive

At vi er noe mer,

En terskel

Mot et høyere platå,

Med evig lys

Og daglig brød.

  

Bare begynnelsen var slutten,

Og visdommen ble fordelt,

Så alle fikk et hjem.

Bare å leve er rart

For den som aldri har prøvd.

REDD

Vi er reserverte, redd.

Vi klager, og tror vi er selvhjulpne.

Maten kjøper vi,

Og bærer vår egen kropp med stolthet.

Døren er låst.

Alle dører må låses, selv når vi spiller.

Det er sannsynlig at noe vil skje.

Vi spaserer hurtig,

Og går sjelden på besøk.

Vi har nok med oss selv,

Og er redd for overtramp og høye lyder.

Aviser leser vi nesten aldri.

Side 40

TID

Det er ikke bare tidlig,

Ikke bare sent.

Det er ikke bare sommer.

Vi er ikke bare.

Det er noe mer med oss.

Om vi går med hansker,

Maske, ski eller sko,

Er vi en del av landskapet,

En del av tiden

Som preger oss,

Og tar oss med i dragsuget.

Det er ikke bare å kjenne seg frisk,

Være oppslukt av alt.

Tiden favner oss,

Som en mor favner sitt barn.

SE

Noen ganger ser du

Det du ser,

Andre ganger er bildet uklart,

Og du kan bare ane

Hva som åpenbarer seg.

Om du gifter deg, eller er gift,

Ser du ikke alltid det beste

I den andre.

Mens den andre elsker sin baby,

Er du på jobb

Eller bortreist fra virkeligheten.

Du ser ikke ansiktet, øynene,

Og kjenner ingen gufs

Av blomstring og vår.

Vår egen stolthet gjør oss blinde.

Men en berøring av barnet

Kan gi ny innsikt.

Vi ser det vi ser, men ser ikke,

For vårt hjerte er ikke salvet.

Og vår elskede er bare en bjelle.

Side 41

VIND

Kan vi fange vinden?

Nei, det er umulig,

Like umulig som å fange sol og måne.

Vinden er til anstøt,

Men likevel umulig å gi seg i kast med.

Hva kan et menneske

Mot det skapte? Vi er som en blomst

Som visner og dør.

Vinden farer dit den vil.

Vi vet ikke hvorfra den kommer,

Eller hvor den drar.

Likevel kan vi bli fanget av vinden.

Den er alltid i vår nærhet,

Og har sine følere ute.

UT PÅ TUR

Når vi skal ut å gå,

Tenker vi ikke på grønt, gult og rødt,

Vi bare bestemmer oss for en rute.

Det kan være vanskelig å velge.

Skal vi tenke oppover, bortover, nedover?

Ingenting sier seg selv.

VI må skjære igjennom,

Og ta noen grep, trekke i trådene,

Kjenne vindstyrken, og kle oss deretter.

Ut på tur, aldri stå i veien for overraskelser.

De kan komme bak neste sving.

Med småbarn på slep, kan det bli litt av en tur.

Vi må ha nok av alt.

Og barn trenger oppmerksomhet og mat.

En tur kan være en stor opplevelse.

Men først må en ta noen valg.

Slik er livet.

Side 42

LYRISK

Kan vi si at havet er lyrisk,

At et levende landskap er lyrisk,

At menneskene er som et orkester?

Hver har sin stemme.

Lyriske dikt er ikke akkurat

De beste symfonier.

Kanskje en blomsterhandler kunne vært dirigent?

Det gjelder å spille ekte, og med god uttale.

En lysrisk sang er som en steinhage

Med villige blomster.

Av mager jord kan under skje.

Negev er bare et eksempel.

BROR

Har du en bror i Amerika?

Har du skyllet bort drømmen,

Eller holder du deg orientert?

Hva er det som styrer ditt liv?

Hvem har det siste ordet

På din reiserute?

Jeg vet ikke hvordan det skal gå med verden,

Etter de brølende løvers tid?

Jeg vet ikke hva naboen heter,

Eller om det er trygt nok å handle i butikken?

Jeg skulle egentlig flyttet i går,

Men har så mye gods å pakke.

Hvor skal jeg plassere alt,

Uten bolig og adresse, og uten den ene?

Et lager. Ja, alt vi ikke bruker, sånn daglig,

Har vi på lager. Det koster litt.

Kanskje må flyttebilen komme snart?

Jeg vet ikke hvem som flytter først?

Et menneske er en dråpe i havet.

Likevel er denne dråpen så viktig.

Det er skremmende å tenke på Amerika,

Og havet mellom oss.

Side 43

NATUR

Jeg taler om den strålende naturen

En vårdag i Norge,

De tusen fjorders land.

Jeg taler om våkenetter om sommeren

Langt mot nord.

Et paradis for turister fra fjern og nær.

Og Hurtigruten viser vei.

Jeg taler om gule stjerner, om Israel

Og landet med underfortellingene,

Om skapelsen og de siste ting.

Naturen er en del av alt,

Og vi er preget med våre røtter.

Hvert sekund er naturen en bølge av livskraft

Inn i vårt sammensatte vesen.

Med hjerte og sinn føler vi høyhet og dyp,

Og lærer å bevege oss med respekt

For det guddommelige.

JEG

Jeg står i forbindelse til verden.

Jeg bestiger de høyeste fjell,

Og kjenner meg hjelpeløs på kommando.

Jeg begir meg ut på tur, uten ryggsekk,

Og har forventning til neste dag.

Jeg vet at verden er full av katastrofer,

Og jeg vet ikke hvorfor alt skjer.

Jeg flytter inn i et kloster, for en tid,

Og mediterer skriften.

I Stillhetens hus er der mange rom.

Jeg regner med å få bo her, når jeg kommer igjen.

Jeg ser på TV dag for dag.

Kanskje jeg heller skulle låse døren,

Smile til en svart skjerm, slukke lyset

Og reise utenfor murene. Her er så kvalmt.

Jeg hører folk gråte i verdens rikeste land.

Liv går tapt på løpende bånd.

Biskop og prest går i samme tog,

Men en stemme taler til meg, og sier:

Takk og pris.

LES VIDERE:

AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas (Bok 7/13) 

FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas*Side 27-35 (Bok 6-2013)

Monet-Ill2

DAGEN

Det er lyset som fører oss frem

Gjennom dager og år.

Lyset er tilblivelsens morgen,

Og veien fra A til Å.

Det gode lyset gir håp for livet

Som vokser og gror.

I dagen er lyset det største og beste,

Som far og mor.

Som dagen favner vårt navn og hus,

Er lyset vårt liv.

Uten glans av dag, er isbreen dyp,

Med urgamle lik.

ORD

Et ord, eller mange ord,

En beretning, historien om Maria og Jon.

Om huset som ble til et museum,

Og livet som ble båret på vinger

Til et nytt landskap.

Ordene kommer til syne

Når vi løfter de frem i lyset.

Som blomster kommer ordene på banen,

Og musikken kan høres fra sør til nord.

Ordene er store og små,

Og gjemmer et vell av minner.

På markedsplassen kan vi velge nye ord

Til vår egen historie, som en gang må skrives

Ferdig, med signatur og dato.

Alle trenger et bilde av livet, og slektstreet

Med tusen greiner som peker utover,

Mot lyset som skinner dag og natt

Mot det evige, bak alle speil.

Ordet er livets frukt.

Vi klamrer oss til ordet på veien,

Som til en livbåt.

Alle som har ordet når bølgene slår,

Vil bli berget.

Side 28

VIND

Det ble skrevet i vinden,

Det ble skrevet i sand.

Og bølgene tok skriften med

Til fremmede land.

Nå sitter jeg her alene

Og grunner på de profetiske ord.

Hvem gir steiner for brød,

Og frø som ikke gror?

Snart kommer det en sommer

Med høsten hakk i hæl.

All jorden skal hvile i glemsel,

Men ordet skal fylle din sjel.

SKAPNING

Skapningen har lyset

Som et mektig skjold.

Hvert barn har opptrinn i lyset,

Som bærer det frem.

På menneskenes arena

Er lyset klart, og himmelen blå.

Vi lever i lyset, og favner

Skapningen med usynlige armer.

Ordets lys følger oss på veien,

Og gjør oss til engler.

Snart kan vi fly som lyset,

I glansen fra Oljeberget.

Hvert barn har et lysbeger, et ord

Som fyller vårt hjerte med fred.

All skapningen synger og jubler

For lyset som gir evig liv.

Vi er det mektige folket, i navnet

Som lyser av kjærlighet.

Side 29 

FRED

La meg være mellom dere

Til jeg er støv.

La meg bo i deres hus

Til jeg må bæres ut.

Jeg vil så gjerne skrive navnet,

Forkynne fred.

La meg være et lys for dere

Som lever her.

La meg ikke tynges av sorg

Den siste bakken.

La meg se, og høre røsten

Av min herre.

La ordet åpne dører her i dalen,

Så mennesker får fred.

La lyset skinne i mitt hjerte,

I mitt ansikt, min engel.

Og jeg vil kysse deg.

SKOG

Du skog, min skinnende skog

I vårsol, i gull og glans.

Du er nærværet i mitt hus.

Jeg ser deg i alle rom.

Du er uforgjengelig.

Så lenge lyset skinner,

Er du iblant oss.

Du er som et vakttårn,

En luftsmie

For store og små.

Skogen har en egen stemme,

Et eget språk.

Vi skulle lytte mer til denne sangen

Fra de høye trær.

Triumfen fra ditt orkester

Høres over hele jorden, i barnet som lever.

Så la oss lytte, og ha øyekontakt

Med greinene som aldri dør.

Side 30

LYS

Både blomster og ord

Kan lyse opp

En fattig og nedtrødd jord.

Men mest av alt er ditt gode smil,

Et lys for min fot.

I mitt indre er du en sol,

En klokke som ringer amen.

Jeg hilser deg alltid, og ber om fred

For livet vi hadde sammen.

Du lyser i rommet.

Et eventyr.

Nå hører jeg engletoner.

Min sjel er i eplehagen en tur.

Her lyser ditt ansikt med klokkeklang

I vårens blomstring,

I hundre år.

SOMMER

Seint kom sommeren,

Og huset ble ferdig til slutt.

Ingen hadde tenkt på de gamle,

Som fikk liggesår.

Eplene ble modne, og høsten kom.

Jeg kunne velge en sommersol

Til min kjærlighet.

En sommer med plass til alle

I huset, som nå er ferdig

Med stoler og bord.

Her skal vi drikke og skåle

For alt som er godt.

Sommeren setter tydelige spor

I hele kroppen.

Og veien vi går blir rik på frukt

Fra eplehagen.

Høsten er en bestevenn, med smil

Fra et merkverdig landskap

Med pensel og palett.

Side 31

I MIN STUE

Lyset skinner i min stue

I kjedsomhet.

Det innhyller meg som et sjal,

Favner meg med sine lepper.

Lyset fra kuppelen i min stue

Kommer imot meg

Som duft av honning og lyng,

Og favner meg som en engel.

Jeg kneler for lyset, gråter og ler.

Lyset henger i taket,

Klatrer på veggene, svømmer.

Den er som fisken i vannet.

Lyset seiler i luften, strømmer

Imot oss, og videre.

Og jeg prøver å fange disse stråler,

For å kjenne smaken.

Jeg vil drikke saften av lys.

Disse levende trær på himmelbuen

Gir oss møteplasser,

Og gjenvinner vår korte dag

Med glede om natten.

I høyden ser jeg lys i en skog av stjerner.

En hær av lys stormer i flokk

Og sender sine elskelige smil

Til en fremmed planet.

(For de kjenner vel ikke oss?)

Jeg møter min elskede i lyset,

Og våkner til en ny dag

Med roser og tulipaner, nellik og iris.

Et nettverk av farger åpner seg i et bilde

Med mange speil i rommet.

Jeg vet at lyset er et mysterium,

En elskelig gåte

Som drypper visdom ned til oss

Med stråler av gull og sølv i vinden

Som omkranser alle mennesker

Til vi gløder av kjærlighet,

Eller dør av hat.

Side 32

EN GANG

1.

En gang ble jeg vekket

Av en drøm.

Jeg følte det var ubegripelig

At jeg skulle få vite

Om slekten i Amerika

På en slik måte.

Jeg føler det er skjønt

At jeg har røtter,

Og at slekten har flere språk,

Selv om jeg ikke er i stand til å forstå alt.

Jeg skjuler ingen ting,

Og kommer med spørsmål

Om utvandring, og hvor.

Amerika er et stort kontinent

Og alle kunne ikke bo i Dakota.

Hvis perioden for utvandring hadde vart lenger,

Ville også flere reist.

Og da var jeg kanskje ikke født

Som den jeg er?

2.

En gang ble jeg vekket av torden,

Og sprang for å koble av

Elektroniske ledninger.

Men lyset forsvant brått

Da jeg var i trappen,

Og jeg måtte føle meg tilbake

Som en hund.

Det nytter ikke alltid å forutse været.

Det kan komme flyktig,

Eller vare som en fast hånd i dager og uker.

Jeg vet aldri neste trekk,

Og det kan være til min fordel.

Likevel går vi ikke klar morgendagen.

Den kommer som bestilt,

Og til rett tid.

For hele verden passer på,

Og hjulene skal svive

Både i Norge og China, NewYork og Taipei.

Side 33

DEMRING

Det demrer i hverdagsrommet,

Der kaktusen står,

Og meter på meter dikt

Fra andre tider.

Solen kommer myk og lett

Inn gjennom vinduet,

Inn til et halvtomt rom

Uten gardiner.

Når jeg setter meg for å skrive,

Demrer det med lavtrykk,

Og det blir regn

Over hus og hage.

Det demrer til en ny morgen

For alle som våkner.

En gang demrer det også for meg,

At ingenting har skjedd,

At verden er et hav med bølger

Som kommer og går.

Med et vindu mot vest,

Kan jeg ane mine slektninger, røtter.

Og jeg reiser fra flyplass til flyplass.

Til en ny demring på andre siden,

Der kornåkrene lyser i morgensol

Og speiler himmelen i gull.

SKRIVE

Når jeg skriver

Holder jeg slekten på avstand.

De trenger ikke vite.

Jeg er heller ingen maler,

Og ingen meteorolog.

Jeg tar ordene fra skuffer og skap,

Og plasserer dem i setninger

Som forteller, reflekterer

Og gir signal om lyset

Fra begge kjøreretninger.

Jeg vil gjerne være fri for skade,

Og sover når jeg sover.

Side 34

VENN

Om du er en venn,

Vet jeg ikke.

Selvsagt blir en ikke venner

Av å se et ansikt,

Kjenne en stemme,

Eller stå ved siden av

På flyplassen.

Jeg har også en annen dialekt,

Et tonefall som er annerledes,

Og bruker gjerne briller

For å gå dypere i materien.

Hva det nå er.

Om du er min venn, kan ikke skade.

Men jeg holder meg reservert,

Tilbaketrukket,

Og hedrer dem jeg kjenner

Med et klapp på skulderen.

Det er jo ikke lett å leve

I denne medieverden,

Med hånlig latter, urettferdighet,

Løyn og bedrag.

En venn er absolutt å foretrekke,

Fremfor en fiende.

Og vi bør ha mange venner

Som bærer oss

Når vinden blåser, og kulden biter.

Tenk om noen kunne bli sittende en stund,

Mens jeg var i ytterste nød,

Og kunne lese et ord fra kilden,

Så jeg kunne bli helbredet,

Forvandlet i lyset,

Som den blinde mannen,

Eller Sakkeus.

Side 35

TRØTT

Når jeg blir trøtt

Skal jeg slutte å skrive.

Da blir ordene tunge å plassere

Og rytmen blir vanskelig.

Som et esel i protest

Får ordene et nølende uttrykk,

Og jeg må gjentatte ganger

Knipse og fortelle

At jeg elsker, elsker det umulige

Ordet, som vil forråde meg.

Når det blir morgen

Vil jeg ta en tur til elven.

Kanskje jeg får mer krefter da

Til å skrive ferdig historien

Om mitt egentlige buskap:

Å elske grenseløst,

Som vi elsker oss selv.

LIVET

Vi lever vårt liv, eller går vi rundt og håper

At vi en gang skal få leve?

Livet er selvsagt ikke å være lik

Alle andre, vi skal tørre

Å stå for våre meninger

Og kjenne kraften av ordet som bor i oss.

Vi lever ikke hver for seg,

Men vi kan finne vår identitet

I vårt eget bilde.

Det er stort og flott.

Jeg vil leve mitt liv, og barna

Lever sine liv, time for time.

Og alle har sluttet med tutt og tåteflaske.

Det er bare noen voksen som aper

Etter moter og sirkus.

Vi trenger en gyldighet, et pass

Som sier hvem vi tilhører.

Jeg håper for min del

Å bli åpenbart for kjærlighetens vesen. 

Les videre:

AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas (Bok 7/13)

   

  

FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas*Side 18-26 (Bok 6-2013)

BÅTEN

NYE ORD

Selv om jeg har ord,

Er ensomheten

Og bygger en mur omkring meg.

Her må jeg bo i mitt kloster,

I mitt innestengte navn,

Til fornyelsens morgen.

Jeg går på tiggergang

Etter nye ord,

Og ensomheten åpner dører.

Jeg ser klarere nå,

Og sorgen tynger ikke mitt hjerte

For alltid.

Jeg gjemmer meg i dine ord,

Som en dikter i et speil,

Og byr venner til fest i måneskinn

Med et beger av høstens frukt.

LÆRE

Jeg må lære tålmodighet

Som gir nye krefter,

Lære å grave dype brønner

I min egen blomsterhage.

Kanskje har jeg mer å gi?

Jeg driver med i tidshjulet

Til nye vinranker,

Hemmelige øyer i havet.

Der vil jeg sette bo,

Og lære et nytt språk.

Av mangel på praktisk sans,

Kan jeg dikte en vise,

Og kle meg som innfødt

Til jeg må flytte igjen.

Lengselen driver meg til nye høyder.

Signal fra fremmede land

Vekker nysgjerrighet.

Jeg vil lære diplomati, og vokse

I et nettverk av talentfulle

Med gehør for Jass.

Side 19

VÅKEN

Nå er jeg våken,

Og himmellyktene er tent.

Jeg sitter, og skriver brev

Til den hvite engel.

Jeg leser korrektur,

Men blir aldri helt fornøyd.

Jeg skulle se underet

I Jerusalem.

Jeg tar bilder, og vet

At hvert sekund er en fallgruve.

Og tusen år er en dag

I Herrens øyner.

Jeg kan ikke stråle,

Men ser lyset går til alle folk.

Da må jeg undres

At ordet har livets skapermakt

Til å forvandle mennesker

Til engler.

HJEM

Jeg går hjemover.
jeg snur meg ikke mer,

Men reiser som svalene

Til et kjent sted.

Jeg forflytter meg som lyset

I stor fart, og samler bilder underveis

Til en barnefilm.

Snart hører jeg jubelen

Fra de som er kommet frem.

Og tusen vinger klapper i hendene

Mens lyset stråler med varm fønvind

Fra de norske fjell.

Jeg skal hjem til slutt,

Og sprenge grenser under hvite skyer.

Jeg skal møte en evig sommer

I huset bak alle fjell,

Der hver har sine navn på døren.

Side 20

TRYGGHET

Jeg har trygghet i ordet

På reisen, i kirken,

I ambassaden.

Trygghet på grensen.

Jeg kommer til en frodig øy.

Der er trygghet i farvannet.

Grensevokteren passer på.

Om vinden blåser

Er tryggheten virkelig, ekte som gull.

Den fortapte sønn vil føle seg hjemme.

Her er et trygt sted å være,

Og du kan spille mandolin.

Veggene er tette.

Skatten er gjemt. Vi er trygge

Mellom to permer,

Mellom sorg og høytid.

Ingen skal se oss med skjelvende knær.

Vi gir til de trengende.

Ingen trenger tørste og sulte.

Vi har et prosjekt: Å lyse opp verden.

Vi skal motivere naboer og venner

Til en gratis dugnad for trygghet

På arbeidsplassen,

Og vi trenger åpne dører for pilegrimen

Som er underveis.

Trygghet er et privilegium.

Alle mennesker trenger trygghet,

En sikkerhet for liv og død.

Trygghet er toppen av jordskorpen,

Der hjulene ruller frem

Og havstrømmene har sine baner.

La oss favne ordet, som et gledens budskap,

Og gi menneskene fremtid og håp.

La tryggheten hvile over oss

Som en salvelse,

Til reisen er forbi.

Side 21

VINTER

Det rimer på ruten,

Og himmelen er klar.

Meningen med livet

Er fortellingen om barnet

Fra skapelsen til åpenbaringen,

Fra begynnelsen til enden.

Menneskenes reis er et leksikon

For den som kommer etter oss,

Institusjoner for nølere

Som går sakte, som hører dårlig

Og mangler retning.

Om ansiktet er hvitt eller svart,

Er vinteren den samme.

Vi trenger vinteren for å måle dybden

Og kjenne frosten i veggene.

Jeg forholder meg til ferske spor i snøen.

Her har vært fremmede,

Jeg kan begynne å lure

Hvem som banker på døren min.

Jeg lever på nåde.

GODHET

Jeg fikk godhet for salmene.

De har aldri oppildnet til ondskap,

Men skaper musikk.

Malerier blir til i verdensklassen

På grunnlag av salmenes visdom.

Ånden i ordet gir trøst og håp,

Bildene åpner seg og vinker.

Jeg står sammen med et helt repertoar

Av gledelige mennesker,

Som lever av å formidle sangen

Om livets mysterium, det hellige

Som overstrømmer oss

På venterommet.

Side 22

HVEM ER DU

Førstereis til fremmede land.

Og de samme spørsmål:

Hvem er du? Hvor kommer du fra?

Hva førte deg hit?

Så brettes livet ut, side for side,

Til opplevelsene er historie,

Og gjemmes bort.

Nå er det transportsektoren det gjelder.

Vi skal bare være med.

Om vi har vært her før,

Om navnet har røtter i Sogn

Eller Telemark?

Det spørs om vi klarer uttalen?

Stillheten i huset ruver høyere enn fjell.

NOE NYTT

Før vi kan vente noe nytt

Må vi komme nærmere,

Bygge morgendagen med drømmer,

Og klatre i fjellet, se månen

Som en gullmynt i horisonten.

Før vi legger oss

Må dørene være lukket,

Så fornemmelsen av trygghet

Kan favne oss i åpenhet

På veien til det hemmelige rike.

Vi kan reflektere over dager og år.

Før treet blir grønt, og en ny grein blir til.

Vi må bevege oss for å se

At jorden er rund, at livet må fortsette

I en hellig bane, før ankeret synker

Og livbåten forteller om en førstereisgutt,

Med avkom i Brasil.

Side 23

TA SENGEN

Ta sengen, og gå.

Du er ikke lenger uvitende

Om hva som har skjedd.

Din tro har frelst deg.

Det står skrevet i ditt hjerte,

At du er en av mine små.

Du har et navn jeg minnes

Som en gyllen kopp.

Gi sengen til noen

Som søker hvile og trøst.

Lær å elske i det skjulte,

Og lyset vil åpenbare din vei.

BLOMST

Som en blomst folder seg ut,

Åpenbarer du ditt ansikt,

Så jeg kan se

Kjærlighetens klare lys.

Du strålte som en blomst imot meg

En sommerdag.

Og du gav meg muligheten

Å se det usynlige.

Som en blomst fortalte du om livet

Som ventet bak neste sving.

Jeg ble berørt av din visdom,

Og ditt milde ansikt.

Du var et navn i drømmen,

En levende fiol.

Og jeg favnet deg som en blomst

Fra Paradis.

En engel har gjestet mitt hus,

Og jeg var døv og blind.

I dag ser jeg med tårer, og skjelver.

Du er min stjerne som lyser i natten

Og gir kraft og varme.

Side 24

MIN BOK

Du er en side i min bok,

Et navn på hver side.

Du er min bok.

Fra perm til perm kan jeg lese om deg.

Den ene ruver i landskapet.

Aldri før har jeg fortalt noe så klart.

Du er en snøklokke, prestekrage,

Blåklokke, forglemmegei.

Hver morgen når jeg våkner, er du der.

Om dagen og kvelden

Er du en bolig i mitt indre.

Og om natten synger du stille,

Som fra en usynlig stjerne.

Og jeg drikker lyden av ditt beger,

Og holder meg våken.

Du løfter meg i dansen, og kysser meg

Som et barn.

Du helbreder min verkbrudne kropp,

Så jeg kan være ung igjen,

Rik på omsorg og glede.

JOBB

De andre jobber. Jeg jobber ikke.

Jeg bearbeider tiden,

Og blar i gamle aviser.

Jeg skulle lest filosofi, tenkt mer

På uteliggere og unge piker,

Vært et bilde på veggen til paven

Som abdiserer, 86 år gammel.

Jeg skulle vært i noen større sko.

Akkurat i dag ville jeg styrt verden,

Med utdeling av gratis frukt

Til alle som slettet gjelden,

La ned våpenet, og heiste flagg

For kjærligheten.

Dette flagget burde være et symbol

For alle folkeslag, et stempel

For alle nasjoner.

Målet er fred i oss, og et hellig liv.

Side 25

LYSET

Kan vi være i lyset,

Og likevel vandre i mørket?

Er lyset glans fra engler,

Der smerten forstummes?

Lyset begynner i furuskogen,

Og daler i Glittertinden.

Hvor blir det så av lyset?

Har lyset et hjemsted, en havn?

Hele livet har jeg ønsket mer lys.

Mine øyne klarte ikke å se bokstavene

I tussmørke på loftet.

Jeg ønsket meg briller, men ble forført

Til å tro på bedre tider:

Mer lys med åpenbaring og syner.

En kunne samle lyset i små rom

For spesielle anledninger.

Lyset er frodig, en kraftmåler

Som høyner vår energi

Og får oss til å se bortenfor alt.

Kan vi være en del av landskapet,

En furu eller en bjørk

Som strekker seg opp fra jorden

Mot de store høyder?

Vinden river i oss, og vi blir herdet

Til å tåle verdens larm.

Lyset er synlig for alle,

Og lyset er personlig og ekte.

Uten maske kan vi finne vår identitet

I fortrolig samtale.

Lyset gir oss av sin fjerne glans,

Så vi kan måle verden, og se oss selv i speilet.

Vi er lysets barn, født i glansen av en engel.

Snart skinner alle

Som personlige lyspærer,

Etter erfaring og innsikt, etter kontakt

Og åndelig rikdom fra kilden,

Som overøser oss av sin kraft,

Så vi kan se Guds godhet, uten briller,

Og bli vis i lyset fra den ene.

Side 26

GLANS

I lyset av glansen

Fra en gammel kunstner,

Skriver jeg mine dikt

Til en usynlig venn.

Jeg lever i en synlig verden,

Og vil spre lyset til fjern og nær.

Ordene mine får vinger

I øynene til den ene.

Og alle pilegrimer venter

Glans fra det høye,

En stråle av Guds kjærlighet,

Et mektig nærvær.

En dag skal glansen dø hen,

Og menneskene skal glemme

Ordet, som gav liv.

Da blir alt øde og tomt.

LYS

Lyset får oss til å se.

Det lokker oss til å telle våre dager.

Vi lever i skyggen av et fjell,

Og lengter etter lyset.

Livet mister sin kraft,

Når lyset renner i havet.

Og alle mennesker mister kursen

Når ordet blir hvisket ut.  

Lyset skaper hverdag og fest,

Og gjør oss synlige for hverandre,

Så vi kan leve uten maske,

Og løfte våre ansikter i glansen

Av det skapte.

Vi trenger lyset på veien

Til de levendes land. Uten lyset,

Er livet en fattig trøst, et spill

Av forgjengelig tid og strev,

En evig natt. 

Les videre:

AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas (Bok 7/13)