Hertervig-Ill
Side 9
LANGSOMT
Jeg går
langsomt gjennom tunet
For å
oppdage.
Det som
var i går, er forbi.
Jeg leter
etter det usynlige,
Og
trenger lys.
Jeg
noterer i dagboken
Bladene
har fått andre farger,
Greinene
tørker inn.
Livet går
i dvale, eller dør.
Jeg går
langsomt fra rom til rom
Og leter
etter ord,
Etter
knagger og minnebrikker.
Jeg har
kontakt med arkivet
Som lagrer
data,
Og
skriver navn til gull,
Før alt
viskes ut.
DRØMMER
Drømmer
flyter sammen,
Og bidrar
til en kalender av bilder.
Vi
drømmer i tidshjulet,
I en sky
av palmer i ukjent terreng.
Vi svever
til yttergrensen av hukommelsen,
Og
skriver våre navn.
Vi tegner
livet fra vi var små
I
kalenderblader som drysser ut.
Vi
drømmer i farger, og gjenopplever tiden.
Opplevelsene
jager som film
Gjennom
alle dager, til våre føtter hviler
På
Oljeberget i forvandlingens tegn.
DET
ENESTE
Det
eneste jeg vet
Er at jeg
ikke vet alt,
At nesten
alt er utenfor min fatteevne.
Det
eneste som opptar meg
Er å
finne veien til de husløse
Av
Abrahams ætt.
Side 10
GAMMEL
Å eldes,
er å åpne døren,
Så vinden
kan slippe inn.
Jeg kan
ikke ta vare på legemet
Når jeg
blir gammel.
Det jordiske
får bli igjen.
Englene
løfter sjelen
Til en ny
himmel.
Der står
leiligheten klar
Til
innflytting.
Jeg
skrumper til det ugjenkjennelige,
Men har
fatteevnen i behold,
Og kan
veien til postkassen.
Når
sevjen er tømt, dør kvisten,
Men
røttene spriker i gammel jord.
ORD
Når vi
nøler med ord i fortellingen
Og må
hente oss inn
For å
lete etter poenget,
Da har vi
et problem.
Når vi
mister koppen
Og
glemmer navnet, og må ha hjelp
Til
daglige pleie, snakker vi om å bli eldre.
Vi kan gå
en tur, og glemme
Hvor vi
har vært, at vi har spist frokost,
At sønnen
har gratulert med dagen.
Vi nøler
med å møte utfordringer.
Vi har
mistet kraften,
Og evnen
å ta ansvar er skrumpet.
Ordene
kommer støtvis, uten sammenheng.
Da er det
tid for oppbrudd.
Hjertet
trenger hvilepuls og varme hender.
Tankene
trenger en ny muskel,
Og vårt
legeme et nytt rom.
Side 11
SØVN
Ingen
søvn, får ikke sove,
Roper
navnet,
Har ikke
vingers flukt.
Snur meg,
og ligner en ål
Som
bukter seg frem.
Bølger av
natten
Kommer
inn i mitt hjerte.
Og vinden
blåser,
Og jeg er
søvnløs, glemt.
Også jeg
skal stå opp en dag
Når båten
glir forbi,
Og jeg er
med.
SKOG
Jeg
minnes skogen
Og
konglene med doggdråper,
Og
tyttebærlyng.
Jeg
minnes stien bak låven
Og
eikeskogen,
Der
sommervinden var sval.
Det suser
en lengsel i mine årer
Fra
bøkeskogen i Danmark,
Da jeg
var fjorten år
Og
førstereisgutt i fremmed land.
Jeg
minnes bjørkeskogen
Tidlig om
våren, med snøklokker
I et
teppe av barnehender
Mot
himmelen.
Skogen
smiler imot meg, og nikker
Som en
staselig kar
Som
nettopp er kommet hjem
Etter en
lang vinter i nord.
En dyp
skjønnhet former oss
Til å se
skogen som en fredshær,
En
livgivende pust
Som
vugger oss til det siste.
Side 12
KOM
Kom, vi
gjemmer oss.
Dypt inne
i oss selv er en katedral
Med tårn
og spir,
Små
barnehender som peker
Mot
stjernene og Gud.
Kom til
det varme landskapet,
Der
engstelige folk finner hvile,
Og gode
tanker får ny glød.
Kom, vi
gjemmer oss
I Salomos
buegang,
Der
visdommen henger i taket
Som
lyskupler
På veien
til det aller helligste.
ORD
Kom til
ordene,
Se deg i
speilet, se innover i landskapet,
I sjelens
hulrom.
Kom til
morgenlyset, til diktet
Som
favner, og folder seg ut i det skjulte.
Føl
ordene som et barn, som huden
Til din
elskede. Kom med dine varme hender
Og løft
ordene som små lys
Inn fra
tussmørke.
Sov i
ordene, og hvil til teppet
Bugner av
levende ord. La ordene møte deg
Til fest
og jubel, til smil og tårer.
Ordene
vil gripe deg, rekke deg hånden
Med et
smykke av gull.
Ordene er
i din varetekt, i ditt skjold.
Ordene er
som din beste venn, som et bilde
Du elsker
over alt i huset.
Så lenge
du lever vil ordene gi deg glede,
Som vårblomster
og kjærlighet fra elskede søsken.
Ordene
bringer håp til en gal verden,
Der vi
vandrer dag og natt
Under
press fra skygger i landskapet.
Side 13
DYPE
ÅNDEDRAG
Jeg
legger meg ned for din fot i dag
Og leser
en gammel salme.
Flerfoldige
ord gir meg trøst og mat,
Og hjelp
til min trette hjerne.
Jeg
puster dypt
Og
brenner av kraft
Som
kommer og går med tiden.
Ditt navn
er så hellig.
Jeg
løftes høyt.
I nåde
kan jeg se lyset.
Mine
sykdommer tar du, mitt hjerte får liv
Som varer
i evigheten.
Med
løftet hode jeg vandrer frem
Med jubel
og kraft i ordet.
Jeg er en
hvitkledd engel
Som søker
et hjem
Under
skiftende skyer i verden.
Du er min
klippe, min bror og venn,
Og jeg er
ditt elskede barnebarn.
Du løste
mine lenker i dypet.
JEG ER
Som nål i
en høystakk,
Som strå
på jord, og lauv i vind,
Er jeg
usynlig, et støvfnugg,
En dråpe
i havet.
Jeg står
ved min post, og bærer min bør.
Jeg er en
sky som går over til regn,
Og vasker
fjellet, og gir av mitt eget bilde.
Jeg er en
ørn som ser og ser,
Og jager
bytte fra høyden.
Jeg
fyller mine vinger med ord i storm,
Og gir
til jeg selv er slagen.
Jeg er så
liten, og likevel sterk
I dine
mektige hender.
Jeg tåler
frost når du er med
Og
skygger for dødens piler.
Side 14
ENSOM
Alene en
vinternatt,
En
julekveld,
Alene i
gammel stue,
Eller i
en ny leilighet på Kampen.
Ensomheten
krummer ryggen
På en
gammel mor.
Den
elskede er gått til graven.
Og
himmelens tårner vinker.
Vi var
gamle begge.
Ensom ble
jeg igjen, som en sky
Over
barn, barnebarn, og barnebarns barn.
De siste
skal bli de første.
DET
BANKER
Er det
nytt at snøen kommer
En
desembernatt,
At en
tigger banker på,
Eller at
postkassen blir overlesset
Av tiggerbrev?
Den
fremmede kan være en engel.
Et
tiggerbrev kan være en bønn
Fra en
hellig bror eller søster
Som
trenger hjelp.
Når det
banker på, skal vi lukke opp,
Og hilse
med Guds fred.
Ordet har
mange veier, og mennesker
Har dype
røtter, og greiner
Som strekker
seg over hele jorden.
Her er
vår bolig, til forvandlingen,
Og
gullporten åpnes
Til
trengsel for alle som vil inn.
Side 15
TILBAKE
Tilbake,
og ett skritt frem.
Sitter
ved kjøkkenbordet. Jeg ser elven
Fylt med
vann, og noen gjess
Som er
kommet hit.
Det er
alt fra min utsiktshage.
Jeg ånder
i blinde. Det er vårluft, mildt,
I kretsen
rundt fuglevinger.
Jeg
synger sommeren frem i dag,
Og vender
blikket tilbake.
Hva blir
det til?
Epletrærne
blomstrer i vårlig vind,
Og
hverdagen vender tilbake
Med nøkler
til hus og hage.
Og
mirakler skjer på jord.
Blinde
skal se, og hemmeligheter
Skal
åpenbares
For den
som tror.
BRØNN
Min brønn
er ren og ekte,
Belyst av
kjærlighet til ordet.
Et øye er
min brønn.
Horisonten
lyser i det blå,
Der
oldinger spiller fiolin
Mens de
venter.
Min brønn
er en kilde til evig håp,
En
redning for den som tørster.
Ordet er
kraften som gir deg fred
Og vekker
deg opp fra søvnen.
Brønnen
beskytter, bevarer,
Og
frelser din skute på havet.
Du blir
innbudt på flere språk
Til en
faderlig aftensang
Om å
elske navnet.
Side 16
LEVE
LYKKELIG
Ordet er
den største lykke
Gjennom
tusen år.
Lykke er
å finne den ene på veien.
Korn og
vann gjør oss lykkelige,
Og små
barn.
Lykke er
sol og regn
Og daglig
brød.
Å leve
lykkelig, betyr å leve
I fred og
harmoni
Som
elskede par i parken,
Med
vinger som greiner
Og med røtter
som aldri dør.
Lykke er
frukten som modnes
I hagen
til Else og Vidar,
Og
barnesanger og leker
Og en god
nattesøvn.
VED HUSET
Snart er
jeg tett ved huset
Der
bestemor vokste opp.
Og lauvet
er tett i krona
På
tuntreet i Sørumsand.
Nå står
jeg ved steingarden
Som
bestefar lødde opp.
Det er et
under å tenke høyt
Ved huset
som ennå står.
Et
morkna, gammelt kapittel,
I
minneboka er strødd
I vinden
som stadig plystrer
Som barn
i våryr lek.
Ved huset
er hest og kjerre
Og
syngende regn fra vest.
Og heimen
er søt for gjester
Og barnet
som snart blir født.
Side 17
AVISER
Vi får nok vite.
Vi får nok vite.
Avisene
skriver alt om været.
Solen
varmer havet.
Avisene sier
ingenting om hundre år.
Vi må
bare stole på løfter,
At alt
skal bli bedre.
Vi har
ingen nød i landet.
Men
rentene, de skal opp.
Om
husprisene synker eller stiger,
Betyr
ingenting.
Avisene
bygger sin kapital
På
informasjon og løgn.
Lyset
skinner utover
I lokale
landskap.
Nyheten
om en mulig månelanding,
Tar
pusten fra alle.
Vi liker
å se fra vinduet,
Når asken
blir strødd.
Så kommer
bautaen, med navn og hjul.
Vi elsker
å feire. Det er vår tilflukt.
Og
avisene sluker oss
Med
fargerike lamper, av og på.
LIVET
Jeg
skulle levd en gang til.
Gi meg et
kart, så jeg kan finne veien
Tilbake
til utgangspunktet.
Jeg må
begynne ved fullmåne,
Og
passere grensen før midnatt.
Den
hemmelige veien må bli åpenbart,
Så livet
kan få mening,
Så jeg
kan høre strengemusikk
Før
månelanding.
Jeg
skulle levd med den ene, og sett mirakler
Under
åpen himmel. Jeg skulle hatt øyner
Som ser
gjennom stengte dører,
Vært en
engel i ditt hus til evig tid.
Les videre:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar